Bjørn Arild Gram (leder), Jan Fridthjof Bernt, Kirsti Kolle Grøndahl, Inger Lise Skog Hansen, Øystein Johannesen, Martin Mæland, Viggo Nordvik, Roar Stangnes, Lene Vågslid, Inger Østensjø (2011):

NOU 2011: 15 - Rom for alle En sosial boligpolitikk for framtiden

NOU Norges offentlige utredninger

Publikasjonstype:

Rapport

Fulltekst:

https://www.regjeringen.no/contentassets/ddf3c180c0a74170b7a2f7ac515c1afc/no/pdfs/nou201120110015000dddpdfs.pdf

Omtale:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-15/id650426/

Kommentar:

Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. mai 2010.
Avgitt til Kommunal- og regionaldepartementet 11. august 2011.
Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. mai 2010.
Avgitt til Kommunal- og regionaldepartementet 11. august 2011.

Utrykte vedlegg: En modell for vurdering av eierskapspotensialet blant lavinntektsgrupper og vanskeligstilte på boligmarkedet. Prisdannelsen i det norske leiemarkedet.

Se også: Meld. St. 17 (2012–2013) - Byggje – bu – leve

Antall sider:

196

ISBN-nummer:

978-82-583-1107-9

ISSN-nummer:

0333-2306

Publiseringsspråk:

Norsk

Land publikasjonen kommer fra:

Nporge

NSD-referanse:

4575

Disse opplysningene er sist endret:

25/5 2020

Spesifikke virksomheter publikasjonen omhandler:

Sammendrag:

Å ha et sted å bo er en forutsetning for helse, utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse. Den største utfordringen i den sosiale boligpolitikken i dag er at langt fra alle bor godt og trygt. For enkelte er ikke tilgang til bolig tilstrekkelig. Også et tilbud av tjenester vil være nødvendig for å kunne bo.

Koblingen mellom bolig og tjenester skaper de største utfordringene for gjennomføringen av en sosial boligpolitikk. Både på kommunalt og statlig nivå viser det seg at koordinering og samordning av tjenester er krevende. Utvalget anslår at rundt 150 000 personer kan karakteriseres som vanskeligstilte på boligmarkedet. Flere må få en bolig og et hjem å organisere sine liv ut fra. Derfor må kommunene gis et større handlingsrom, samtidig som det boligpolitiske ansvaret tydeliggjøres.

Det er i kommunene folk bor og utfordringene må derfor løses lokalt. Kommunene er både samfunnsutviklere og tjenesteleverandører, og har knappe ressurser. De står overfor store velferdsoppgaver, ikke minst på grunn av demografiske endringer. Å løse disse oppgavene krever oppmerksomhet om den enkeltes boligsituasjon, og evne til å finne helhetlige og individuelt tilpassede løsninger som både ivaretar bolig, behov for omsorg, kvalifisering eller annet. Dette er oppgaver som ikke bare er kostnadskrevende, men ofte også kompetansekrevende. Den sosiale boligpolitikken kan ikke løse oppgavene alene. Den boligpolitiske måloppnåelsen avhenger av at kommunene kan levere også på de andre velferdsområdene. Den sosiale boligpolitikken er således også en forutsetning for gjennomføring av en helhetlig og god velferdspolitikk.

Boligpolitikken som har vært ført har jevnt over vært god. Bredden i den, og satsingen på at flest mulig skal eie sin bolig, har gitt folk flest mulighet til å ta del i velstandsutviklingen. For dem som ikke har tatt del i denne utviklingen, er terskelen inn i boligmarkedet blitt stadig høyere. Boligmarkedet er dermed en sentral kilde til ulikhet, noe som underbygger behovet for en styrket offentlig innsats.

Utvalgets anbefalinger tar utgangspunkt i det gode boligsosiale arbeidet som gjøres i mange kommuner. Husbanken har vært gjennom en betydelig omstillingsprosess de siste 10 – 15 år, og er i dag en viktig boligsosial støttespiller for kommunene. Den framtidige sosiale boligpolitikken må bygge videre på dette når gapet mellom mål og resultater skal søkes redusert. Det er god samfunnsøkonomi i å føre en aktiv og sosial boligpolitikk. Det viktigste er imidlertid anerkjennelsen av at alle trenger en bolig og et hjem for å kunne leve et verdig liv. Det skal være rom for alle.