Opprettet ved forordning 18.8.1767. En statlig brannforsikring ble gjort obligatorisk for alle kjøpstedene i landet ved forordning 18.8.1767. Kristiania var riktignok unntatt fra dette kravet, men det skyldtes at det der allerede fantes en frivillig ordning. For bygninger på landet ble ordningen frivillig. Opprinnelig underlagt statsadministrasjonen i København, fra 1814 i Oslo. Til 1845 var tilslutningen tvungen for huseiere i kjøpstedene, men frivillig for bygninger på landet.

Ved opprettelsen fikk ikke innretningen noe særskilt navn. Ordningen ble benevnt som Den almindelige Brand-Forsikring, men også andre navn ble benyttet i de nærmeste årene; "Brandkassen", "Brandforsikringen" og "Brandkontoret" var ofte brukt. Ved loven av 1845 ble en av de eldre betegnelsen,"Den almindelige Brand-Forsikrings-Indretning for Bygninger" slått fast som virksomhetens offisielle navn, og slik vedvarte det helt til 1912. Da ble navnet fastsatt til Norges Brannkasse og virksomheten ble et offentlig gjensidig selskap med en generalforsamling valgt av fylkene, fra 1974 også regjeringsoppnevnte medlemmer. Selskapet stod under tilsyn av Kommunal- og arbeidsdepartementet, og stedlige agenter var gjerne lensmennene.

Norges Brannkasse og livsforsikringsselskapet Norske Folk samarbeidet fra 1984 under navnet UNI Forsikring, og selskapene ble i 1989 omgjort til aksjeselskaper (UNI Liv og UNI Skade). UNI Forsikring ble i 1991 sammensluttet med Storebrand til UNI Storebrand (fra 1996 bare Storebrand).
_____________________________

I boken "Maktens korridorer. Regjeringskontorene 1814-1940" fra 2001, av Ole Kolsrud, under avsnittet som belyser problemstillingen "ekspedisjonssjef eller direktør - departementsavdeling eller direktorat", beskrives Norges Brannkasse slik (s. 125):
"I juni 1894 ble det opprettet en stilling som administrerende direktør for «Den almindelige Brandforsikrings-Indretning» i Arbeidsdepartementet [...]. Brannforsikringsinnretningen hadde eksistert siden 1767, og siden 1868 hadde den vært organisert som en vanlig departementsavdeling i Indredepartementet fram til 1885, deretter i Arbeidsdepartementet. Nå ble dette organet omgjort til et statlig selskap - og er slik sett så avvikende fra hovedtrekkene i den norske departementsstrukturen på 1800-tallet at det egentlig faller utenfor den utviklingslinjen det forsøkes trukket opp her. Man var inne på tanken om full privatisering av innretningen. Så langt gikk man likevel ikke, men direktøren fikk faktisk både et representantskap og en direksjon over seg, samtidig som han fortsatte som departementsfunksjonær. Det forretningsselskaplige ved stillingen kommer imidlertid til uttrykk ved at denne direktøren var administrerende. Ved en lovendring i 1912 fikk Brannforsikringsinnretningen navnet Norges Brandkasse. I 1927 ble den flyttet ut av departementet. I vår sammenheng er det først og fremst et poeng at det atter var ekspedisjonssjefstiling (og ikke en ekspedisjonssekretærstiling) som 1894 ble omgjort til en direktørstilling."
_____________________________

For tiden etter 1945 kan Brannkassens oppgaver oppsummeres slik: Som offentlig gjensidig forsikringsinnretning skulle Brannkassen gi forsikring mot brann på bygninger, løsøre og varer. Den forsikret også mot vannledningsskader og husleieavbrudd etter brann, og den ga glassforsikring, ansvarsforsikring for huseiere, innbruddstyveriforsikring og forsikring mot storm, skred og stormflod. Norges Brannkasse førte også kontroll med slokningsvesenet i byer og hussamlinger med vannverk.

Brannkassen står pr. 1947 under Forsynings- og gjenreisningsdepartementets overtilsyn. Brannkassen har pr. 1947 et representantskap på 36 medlemmer valgt blant interessentene, og et styre som består av en administrerende direktør beskikket av kongen, et medlem valgt av Stortinget og tre medlemmer valgt av representantskapet.

Kilder:
- «Håndbok for Riksarkivet, 1992 - se også arkivportalen.no
- Store Norske Leksikon: Norges Brannkasse, snl.no/Norges_Brannkasse
- Johnsen, Oscar Albert: Norges brannkasse 1767-1942 Opprinnelse og utvikling, Den almindelige brannforsikring for bygninger 1767-1846,1942, 1 b.
- Johnsen, Oscar Albert: Norges brannkasse 1767-1942 Opprinnelse og utvikling, Tidsrummet 1847-1942, 1956, 2 b.

Brannforsikringsinnretningen hadde eksistert siden 1767, og siden 1868 hadde den vært organisert som en vanlig departementsavdeling i Indredepartementet.

Fra 1885 flyttet fra Indredepartementet til Arbeidsdepartementet og samtidig omgjort til et statlig selskap. I forbindelse med endringen skriver Kolsrud (2001) at man "var inne på tanken om full privatisering av innretningen. Så langt gikk man likevel ikke, men direktøren fikk faktisk både et representantskap og en direksjon over seg, samtidig som han fortsatte som departementsfunksjonær. Det forretningsselskaplige ved stillingen kommer imidlertid til uttrykk ved at denne direktøren var administrerende."

Ved en lovendring 21.6.1912, som trådte i kraft fra 1.1.1913, fikk Brannforsikringsinnretningen navnet Norges Brandkasse.

Midt på 1890-tallet var ikke lenger Brankassens tilknytning til departementet så sterk at det var nødvendig for den å følge med dette inn i den påtenkte nye regjeringsbygningen, og spørsmålet om et eget hus ble reist. I oktober 1900 flyttet virksomheten inn i eget nybygg i Wergelandsveien 1 etter å ha leid lokaler på Victoria Terrasse. Nybygget hadde kostet kr. 276.100,-. 4. etasje i bygget ble leid bort til Veidirektoratet, fra 1906 til Fyrdirektoratet inntil Brannkassen fra 1914 tok 4. etasje i bruk. Andre leietakere var en mineralvannfabrikk og arkitekt Greve.

Kilde: Johnsen, Oscar Albert: Norges brannkasse 1767-1942 Opprinnelse og utvikling, Tidsrummet 1847-1942, 1956, 2 b., side 176-179

I 1938 endret virksomheten navn fra Norges Brandkasse til Norges Brannkasse.
Kilde: Johnsen, Oscar Albert: Norges brannkasse 1767-1942 Opprinnelse og utvikling, Tidsrummet 1847-1942, 1956, 2 b., side 176

• Statens branninspeksjon

I 1957 ble Statens branninspeksjon skilt ut som egen avdeling i Brannkassen, fra 1972 som egen statsinstitusjon.

Kilde: Arkivportalen.no